Kort anmeldelse av Jo Nesbø's Snømannen

En seriemorder er løs. En iskald drapsmann som aldri etterlater seg annet enn akkurat de sporene han vil at etterforsker Harry Hole skal finne. Det blir en jakt på liv og død. En kald krig morderen har bestemt seg for å vinne. Som alle store saker begynner også denne i det små. Oslo-politiet står overfor en rekke mystiske forsvinninger. De som blir meldt savnet, er alle gifte kvinner med små barn. Men ingen av de savnede etterlater seg spor eller indikasjoner på hvor de har tatt veien. Bare spørsmålene står igjen. Hvorfor har ingen sett noe? Hvorfor dukker det aldri opp noen lik? Og er det virkelig en sammenheng mellom forsvinningssakene i Oslo og kvinneliket som ble funnet ille tilredt på toppen av Ulriken i Bergen for en årrekke siden?

Tråden som ser ut til å binde sakene sammen er syltynn, men likevel ikke til å ta feil av. I nærheten av åstedene har noen bygget en snømann. Den står der som et monument på morderens ugjerninger. Men hva snømannen prøver å fortelle, er det ingen som får med seg. Sannheten smelter nemlig i takt med snøen. Bare uhyggen og frykten for hvem som skal bli morderens neste offer står igjen når Oslo-politiet må vedkjenne seg sakens eneste klare fakta: Det går en seriemorder løs i Norges hovedstad, og det er bare et spørsmål om tid før han vil slå til igjen.

Harry Hole står foran en av sine mest komplekse saker. Ikke bare fordi en stadig smartere og mer utspekulert morder leder Oslo-politiet til feilaktige pågripelser flere ganger, men fordi Harry Hole kjenner hans nærvær på kroppen. Det er som om morderen puster ham i nakken. Harry Hole må ta i bruk alt han har lært om seriemordere hos FBI og mer til i jakten på den såkalte "Snømannen". Men det er først når han gjenåpner gamle kriminalsaker og frosne lik begynner å ramle ut av skapene, at Hole skjønner at tampen brenner. Oslo-politiets sorte får er i ferd med å seile opp som en etterforsker i særklasse. Med sitt tvilsomme rykte, et anstrengt forhold til alkohol og en frynsete personlig moral drives handlingen vel så mye framover av etterforskerens indre demoner som av dem han jakter på i den virkelige verden.

I denne romanen bekrefter Jo Nesbø sin posisjon i toppen av norsk krims elite. I scene etter scene bygger forfatteren opp fortellingen så nervepirrende at det er svært vansklig å lukke boka når man først har åpnet den. Man kan kjenne blodsmaken i munnen under ofrenes desperate flukt og føle angsten bite idet morderen sakte, men sikkert innhenter dem og kvinnene skjønner hva de står ansikt til ansikt med.