Kort anmeldelse av Jo Nesbø's Snømannen

En seriemorder er løs. En iskald drapsmann som aldri etterlater seg annet enn akkurat de sporene han vil at etterforsker Harry Hole skal finne. Det blir en jakt på liv og død. En kald krig morderen har bestemt seg for å vinne. Som alle store saker begynner også denne i det små. Oslo-politiet står overfor en rekke mystiske forsvinninger. De som blir meldt savnet, er alle gifte kvinner med små barn. Men ingen av de savnede etterlater seg spor eller indikasjoner på hvor de har tatt veien. Bare spørsmålene står igjen. Hvorfor har ingen sett noe? Hvorfor dukker det aldri opp noen lik? Og er det virkelig en sammenheng mellom forsvinningssakene i Oslo og kvinneliket som ble funnet ille tilredt på toppen av Ulriken i Bergen for en årrekke siden?

Tråden som ser ut til å binde sakene sammen er syltynn, men likevel ikke til å ta feil av. I nærheten av åstedene har noen bygget en snømann. Den står der som et monument på morderens ugjerninger. Men hva snømannen prøver å fortelle, er det ingen som får med seg. Sannheten smelter nemlig i takt med snøen. Bare uhyggen og frykten for hvem som skal bli morderens neste offer står igjen når Oslo-politiet må vedkjenne seg sakens eneste klare fakta: Det går en seriemorder løs i Norges hovedstad, og det er bare et spørsmål om tid før han vil slå til igjen.

Harry Hole står foran en av sine mest komplekse saker. Ikke bare fordi en stadig smartere og mer utspekulert morder leder Oslo-politiet til feilaktige pågripelser flere ganger, men fordi Harry Hole kjenner hans nærvær på kroppen. Det er som om morderen puster ham i nakken. Harry Hole må ta i bruk alt han har lært om seriemordere hos FBI og mer til i jakten på den såkalte "Snømannen". Men det er først når han gjenåpner gamle kriminalsaker og frosne lik begynner å ramle ut av skapene, at Hole skjønner at tampen brenner. Oslo-politiets sorte får er i ferd med å seile opp som en etterforsker i særklasse. Med sitt tvilsomme rykte, et anstrengt forhold til alkohol og en frynsete personlig moral drives handlingen vel så mye framover av etterforskerens indre demoner som av dem han jakter på i den virkelige verden.

I denne romanen bekrefter Jo Nesbø sin posisjon i toppen av norsk krims elite. I scene etter scene bygger forfatteren opp fortellingen så nervepirrende at det er svært vansklig å lukke boka når man først har åpnet den. Man kan kjenne blodsmaken i munnen under ofrenes desperate flukt og føle angsten bite idet morderen sakte, men sikkert innhenter dem og kvinnene skjønner hva de står ansikt til ansikt med.

AP vs. FrP

Da var tiden inne for å se på forskjellene og uenighetene mellom norsk partier. Og hva passer vel bedre da, enn å se på motsetningene mellom de to kanskje mest rivaliserende partiene, nemlig Ap med Jens Stoltenberg og FrP med Siv Jensen som hærfører.
Opplysningstida var en epoke i vår tidsalder som bygde på toleranse og ytringsfrihet. Å kunne si og mene det man vil uten å bli fysisk straffet for det er mye av det politiske debatter går ut på den dag i dag. Når man skal sammenligne dagens politikk med politikken i opplysningstida, kan man, for å ta et eksempel, dra fram to-tre viktige punkter i Ap’s handlingsplan. Arbeiderpartiet mener det er viktig å holde skattenivået noenlunde der det ligger i dag, slik at det fortsatt er liv laga for offentlige tjenester. De er heller ikke for privatisering, men mener at det skal være et tilbud for alle. Ett siste punkt som kan være verdt å nevne er at Ap er åpne til å ta imot arbeidsflyktninger, og vil integrere dem bedre. Disse verdiene bygger på mye av det folk som levde i opplysningstida jobbet for. At partiet stiller seg åpent for å ta imot flyktninger går jo mye ut på toleranse og menneskerettigheter generelt. Menneskerettigheter er en sentral verdi i de andre punktene, og denne verdien var sentral i opplysningstida.
For å komme tilbake til ulikhetene mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan jeg starte med og si litt om skolepolitikken til de to partiene. Når det kommer til dette punktet står de to partiene ganske langt ifra hverandre. FRP vil ha flere private skoler, som gjør at det blir dyrere å gå på skole, mens AP heller vil ha det slik som det er i dag. Som innebærer at barn skal gå på den skolen som ligger nærmest der de bor. Ap vil også utvide antall timer i grunnskolen, for å innføre mer kroppsøving, de ønsker at barn skal få muligheten til å få morsmålsopplæring og de vil at alle barn som ønsker leksehjelp, skal få det. FRP, på den andre siden, ønsker at det skal bli innført skolemåltider, og at unger skal begynne med karakterer helt fra 5. klasse. Det virker som om Arbeiderpartiet er litt mer varsomme og tenker mer på framtida og de neste generasjonene enn FRP. FRP har på den andre siden planer om å ta ut mye mer penger fra oljefondet og bruke det til eldreomsorg, skoler, veiutbedring osv. Samtidig kommer de med lovnader om billigere bensin og lavere skatt. Ser man nøye på det forstår man at mye av disse oljepengene er ment å dekke over de manglende inntektene her. Når det gjelder skatting, er det en solid forskjell på AP og FrP. Blant milliardærene i Norge, er det nok flere tilhengere av FrP enn AP, siden FRP vil ha lavere skatt for de med formue. AP er heller for at de rike skal betale mer, for å kunne ”gi” mer penger til de ”fattige”. En slags ”ta fra de rike og gi til de fattige”-ideologi. Med AP i regjering, vil det dermed sannsynligvis bli mindre forskjeller på fattig og rik enn med Frp ved roret.