Mao Zedong

Av alle verdens statsledere opp gjennom alle år, er kanskje Mao den mest omstridte. Han var både elsket og hatet blant folk. Ikke bare på grunn av sine obskure forsøk, men også via sin voldsomme styremåte med vold og tvangstiltak.

Mao ble født 26. Desember 1893 i Hunan-provinsen i Kina. Han var eldst av fire søsken, og vokste opp i en familie bestående av rike bønder. Da Mao var 14 år gammel arrangerte foreldrene hans et ekteskap med en noe eldre jente fra naboklanen Luo. Dette var noe Mao aldri aksepterte, og da hustruen tidlig døde i 1910 forlot Mao gården og dro til den nærliggende byen Xiangtan. Her gikk han på skole og fikk to privatlærere til å hjelpe seg med utdannelsen. Etter endt utdannelse reiste han til Beijing hvor han ble ansatt som hjelpebibliotekar. Han tjenestegjorde også i den revolusjonære hæren i 1911.

I 1921 var Mao med på Det Kinesiske Kommunistpartiets først kongress, og under den andre partikongressen i 1923,ble han innvalgt i partiets sentralkomité. På denne tiden utviklet Mao Zedong mange elementer av den politiske tenkningen som senere ble kjent som ”maoismen”. Disse tankene har hatt en dyptgripende innvirkning på flere generasjoner av kinesere, og har også satt sterke spor i mange andre land. Hans tanker tilpasset marxismen til en politisk ideologi som kunne bringe en kommunistisk revolusjon til seier for det ikke-industrialiserte kinesiske samfunnet. Han satte ut hypoteser om at bøndene kunne bli drivkraften for en kommunistisk omveltning, men at det bare ville skje dersom partieliten var villig til å forkynne det revolusjonære budskapet på grasrotnivå. Dette innebar en prosess der det gjaldt å få partilederne til å sette seg inn i de lokale realiteter, og å prøve å integrere bøndenes nære problemer i partiprogrammet. Denne prosessen ble kalt ”masselinjen”.

Under Maos lederskap fikk Kommunistpartiet makten over mesteparten av Kina som følge av den kinesiske borgerkrig. I folkerepublikken Kina er Mao kreditert for å ha dannet et stort sett forent Kina uten utenlandsk innflytelse for første gang siden Opiumskrigen. Samtidig er han kritisert for sin katastrofale politikk, ikke minst på det økonomiske området, og for sitt brutale voldsstyre og organiserte ødeleggelse av kinesisk kultur. Til tross for denne kritikken er Mao fortsatt svært populær i Kina. Folk i Kina husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste og garantert arbeid. Fattigdommen gikk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Mye av den takknemligheten kineserne har ovenfor Mao, skyldes propagandaens styrke. Det finnes også mange mørke sider ved hans styre som det ikke snakkes like mye om, eller som er delvis ukjent for den yngre generasjon. I viktige perioder svekket han faktisk skolevesenet og tvangsinndro så mye av jordbruksproduskjonen at det førte til den verste og mest unødvendige hungersnøden verden noen sinne har sett. Det er svært vanskelig å tallfeste hvor mage som mistet livet enten direkte, ved henrettelser eller indirekte, ved vanstyre.

Med opprørslederen Zhu Des’ hjelp bygde Mao opp en liten men effektiv geriljahær. Etter press fra Kinas folkparti, Guomindang ble hovedkarteret til denne hæren lagt noe lengre mot sør, og i november samme år ble den sovjetiske republikken Jiangxi grunnlagt av den kommunistiske folkeforsamlingen. Her ble Mao innsatt som president. Selv om Mao var innsatt som president, hadde han ikke fullstendig kontroll. Moskva hadde nemlig utnevnt Zhu De som hærsjef. Disse årene ble preget av maktkamp mellom Mao og Komintern-orienterte grupper. Denne spliden ble kalt ”Striden mellom de to linjer”.

I 1934 ble presset fra Guomindang så sterkt at Jiangxi måtte oppgis. De kommunistiske troppene trakk seg tilbake og flyktet fra nasjonalistene. Det er denne tilbaketrekkingen som kalles ”Den lange marsjen”. Denne marsjen varte i over ett år.

Josef Stalin var en av Maos nærmeste allierte siden han også var kommunistisk. Han forestilte seg at Kina skulle være et lydrike for Sovjetunionen, og inviterte derfor Mao til Moskva i 1949. Stalin arrangerte dette møtet slik at Mao skulle forstå at Kina skulle være underordnet Sovjet, og fikk Mao til å signere en kontrakt som ga han rettigheter i Kina. Dette mislikte Mao sterkt, og det var dette som senere skulle føre til bruddet mellom de to statene.

Etter Stalins død hadde Mao forestilt seg at han selv skulle ta over som verdenskommunismens anfører. Han følte seg dermed svært krenket da de nye sovjetiske lederne ikke ville høre noe om dette, og spliden mellom de to supermaktene, Sovjet og Kina, nærmet seg med stormskritt.

Til slutt vil jeg si noe om Maos lille røde. Boken er den nest mest solgte boka i verden, etter bibelen, og er en samling med sitater fra Mao Zedong. Boken ble oversatt til en rekke språk, og fikk stor utbredelse omkring i verden. Etter Maos død sank boken raskt i popularitet i Kina, mye grunnet at man så på boken som et klart venstreavvik.

Hvis man ser på alt det en gutt fra en liten bondefamilie har fått utrettet, vil jeg si at Maos liv er meget beundringsverdig. I en periode i sitt liv var han kanskje Kinas mektigste mann og han utviklet delvis en ny ideologi og en ny religion, hvis man kan gå så langt å kalle maoismen for religion. Han utrettet også mange positive ting for samfunnet i Kina. Til tross for mange positive utrettelser, hadde han mange tvilsomme avgjørelser. Det var flere millioner som døde under hans regi og under hans mange forsøk.

Mao var en stor mann, men han gjorde en del gale valg som i dag gjør han til Kinas mest omstridte personer.

Knut Hamsun - 150 år

Knut Hamsun regnes som en av Norges meste kjente og innflytelsesrike forfattere gjennom alle tider. Han vil for alltid stå som en svært sentral person i litteraturhistorien, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. Når man i år feirer Hamsuns 150 års jubileum, er fortsatt hans politiske holdninger og synspunkter på dagsordenen.
Helt siden det ble klart at Hamsun støttet nazismen har det vært heftige diskusjoner om Norge virkelig kan hylle en mann som støttet opp om nazistene. Det finnes i grove trekk to sider av denne saken. Skal man fokusere på Hamsun som forfatter og se på de litterære verkene, eller skal man se på han som person og hvilke politiske synspunkter han har? Hovedsakelig burde man se på litteraturen, men det kan også være hensiktsmessig å se på forfatterens bakgrunn.

"Du må ikke sove" av Arnulf Øverland

Diktet ”Du må ikkje sove” er skrevet av den norske forfatteren Arnulf Øverland, og er hentet fra diktsamlingen ”Den røde front fra 1937. Samlingen omhandler mellomkrigstiden, nazisme og de grusomme tilstandene befolkningen i Europa opplevde. Som samfunnsdebattant tok Øverland stor avstand fra både den nazistiske og fascistiske bevegelsen som vokste frem gjennom hele 1930-tallet, og ville med ”Du må ikke sove”, vekke den norske befolkningen og få de til å få øynene opp for det som skjedde rundt dem.
Diktet fremstår som et politisk kampdikt, som skulle oppfordre norske og nordmenn til å kjempe for både frihet og fedreland. Øverland appellerer til at man ikke måtte bli passiv og satse på tilfeldigheter, men stå sammen og kjempe for nasjonen. I svært korte trekk handler diktet om to personer. Hvor den ene mer eller mindre henvender seg direkte til leseren og prøver og få oss til å oppfatte hva som er i ferd med å skje. Det er også dette som er budskapet i diktet.
Fortellermåten Øverland bruker i diktet underbygger temaet i diktet. Det er skrevet veldig patriotisk og appellativt med hyppig bruk av utropstegn. Dette får leseren til å forstå forfatterens redsel, sinne og irritasjon. Øverland oppnår helt klart det han er ute etter i diktet, nemlig å vekke patriotismen i den norske befolkningen og bekjempe det onde.

Fordypningsoppgave

I denne oppgaven har jeg valgt å se på forholdet mellom hovedpersonen og forfatteren i tre forskjellige kriminalromaner av tre ulike forfattere, og hvordan dette forholdet kommer til uttrykk i bøkene. Jeg skal også sammenligne disse hovedpersonene og forholdet med forfatteren med hverandre. Bøkene jeg har tatt for meg er ”Blind gudinne” av Anne Holt, ”Snømannen” av Jo Nesbø og ”Morder uten ansikt” av Henning Mankell. Grunnen til at jeg valgte denne oppgaven var at jeg så på det som en mulighet til å bli enda bedre kjent med tre populære kriminalromanforfattere og deres måte å skrive på, for ikke å si selve kriminallitteraturen som sjanger. Dessuten så jeg på det som et påskudd til å bli tvunget å lese mer kriminallitteratur, for forhåpentligvis å kunne nyte mer glede av den populære sjangeren. Jeg kom frem til disse tre bøkene av flere grunner; for det første var de skrevet av populære samtidsforfattere, og var alle av typen politiromaner. Jeg så på det å velge én mannlig norsk, én kvinnelig norsk og én svensk forfatter, som en mulighet til å få et mest mulig helhetlig inntrykk av kriminallitteraturen i Skandinavia i dag. For det andre var to av bøkene debutromaner når det gjaldt den spesielle serien, slik at jeg fikk et best mulig sammenligningsgrunnlag når det gjaldt førsteinntrykket disse to. Det at de også er skrevet på omtrent samme tid, gjør at jeg får et godt sammenligningsgrunnlag når det gjelder hvilke temaer som blir tatt opp.

Jeg vil først fortelle om kriminallitteraturen generelt, med særlig vekt på undersjangeren politiromanen. Deretter vil si litt om de ulike forfatternes liv, før jeg vil analysere hver og en av romanene. Til slutt kommer jeg til å ta en slags gjennomgang av de belyste emnene, hvor jeg spesielt vil se på oppgavelyden og konkludere.

Fordypningsoppgave!

Da er det tid for å blogge litt igjen! Første time etter en uke med fri, og det er i gang med hardkjøret igjen. Leselysten har ikke vært så stor som den burde ha vært i høstferien, men det har blitt noen sider likevel. Går mot slutten av min andre bok "Morder uten ansikt" av Henning Mankell. En skikkelig "pageturner", som Audhild ville kalt det. Jeg startet med "Snømannen" av Jo Nesbø. før jeg straks begynner på siste bok "Blind gudinne" av Anne Holt. Jeg har tenkt litt rundt problemstillingen min, som enda er litt uklar. Har ikke helt klart å komme med en konkret problemstilling, men jeg har noen utkast. Per i dag høres problemstilling omtrent slik ut: "Hvordan blir krimsjangeren benyttet av tre nordiske forfatterere. Sammenligning av komposisjon og skrivemåte mellom de tre forfatterne. Evt. forholdet mellom hovedpersonene og forfatteren i de ulike bøkene og hvordan dette kommer til uttrykk i bøkene". Jeg har ikke tenkt så mye rundt hvordan jeg vil jobbe frem mot en fremføring og hva denne fremføringen skal innehold, men det skal jeg tidsnok finne ut ;P

Kort anmeldelse av Jo Nesbø's Snømannen

En seriemorder er løs. En iskald drapsmann som aldri etterlater seg annet enn akkurat de sporene han vil at etterforsker Harry Hole skal finne. Det blir en jakt på liv og død. En kald krig morderen har bestemt seg for å vinne. Som alle store saker begynner også denne i det små. Oslo-politiet står overfor en rekke mystiske forsvinninger. De som blir meldt savnet, er alle gifte kvinner med små barn. Men ingen av de savnede etterlater seg spor eller indikasjoner på hvor de har tatt veien. Bare spørsmålene står igjen. Hvorfor har ingen sett noe? Hvorfor dukker det aldri opp noen lik? Og er det virkelig en sammenheng mellom forsvinningssakene i Oslo og kvinneliket som ble funnet ille tilredt på toppen av Ulriken i Bergen for en årrekke siden?

Tråden som ser ut til å binde sakene sammen er syltynn, men likevel ikke til å ta feil av. I nærheten av åstedene har noen bygget en snømann. Den står der som et monument på morderens ugjerninger. Men hva snømannen prøver å fortelle, er det ingen som får med seg. Sannheten smelter nemlig i takt med snøen. Bare uhyggen og frykten for hvem som skal bli morderens neste offer står igjen når Oslo-politiet må vedkjenne seg sakens eneste klare fakta: Det går en seriemorder løs i Norges hovedstad, og det er bare et spørsmål om tid før han vil slå til igjen.

Harry Hole står foran en av sine mest komplekse saker. Ikke bare fordi en stadig smartere og mer utspekulert morder leder Oslo-politiet til feilaktige pågripelser flere ganger, men fordi Harry Hole kjenner hans nærvær på kroppen. Det er som om morderen puster ham i nakken. Harry Hole må ta i bruk alt han har lært om seriemordere hos FBI og mer til i jakten på den såkalte "Snømannen". Men det er først når han gjenåpner gamle kriminalsaker og frosne lik begynner å ramle ut av skapene, at Hole skjønner at tampen brenner. Oslo-politiets sorte får er i ferd med å seile opp som en etterforsker i særklasse. Med sitt tvilsomme rykte, et anstrengt forhold til alkohol og en frynsete personlig moral drives handlingen vel så mye framover av etterforskerens indre demoner som av dem han jakter på i den virkelige verden.

I denne romanen bekrefter Jo Nesbø sin posisjon i toppen av norsk krims elite. I scene etter scene bygger forfatteren opp fortellingen så nervepirrende at det er svært vansklig å lukke boka når man først har åpnet den. Man kan kjenne blodsmaken i munnen under ofrenes desperate flukt og føle angsten bite idet morderen sakte, men sikkert innhenter dem og kvinnene skjønner hva de står ansikt til ansikt med.

AP vs. FrP

Da var tiden inne for å se på forskjellene og uenighetene mellom norsk partier. Og hva passer vel bedre da, enn å se på motsetningene mellom de to kanskje mest rivaliserende partiene, nemlig Ap med Jens Stoltenberg og FrP med Siv Jensen som hærfører.
Opplysningstida var en epoke i vår tidsalder som bygde på toleranse og ytringsfrihet. Å kunne si og mene det man vil uten å bli fysisk straffet for det er mye av det politiske debatter går ut på den dag i dag. Når man skal sammenligne dagens politikk med politikken i opplysningstida, kan man, for å ta et eksempel, dra fram to-tre viktige punkter i Ap’s handlingsplan. Arbeiderpartiet mener det er viktig å holde skattenivået noenlunde der det ligger i dag, slik at det fortsatt er liv laga for offentlige tjenester. De er heller ikke for privatisering, men mener at det skal være et tilbud for alle. Ett siste punkt som kan være verdt å nevne er at Ap er åpne til å ta imot arbeidsflyktninger, og vil integrere dem bedre. Disse verdiene bygger på mye av det folk som levde i opplysningstida jobbet for. At partiet stiller seg åpent for å ta imot flyktninger går jo mye ut på toleranse og menneskerettigheter generelt. Menneskerettigheter er en sentral verdi i de andre punktene, og denne verdien var sentral i opplysningstida.
For å komme tilbake til ulikhetene mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kan jeg starte med og si litt om skolepolitikken til de to partiene. Når det kommer til dette punktet står de to partiene ganske langt ifra hverandre. FRP vil ha flere private skoler, som gjør at det blir dyrere å gå på skole, mens AP heller vil ha det slik som det er i dag. Som innebærer at barn skal gå på den skolen som ligger nærmest der de bor. Ap vil også utvide antall timer i grunnskolen, for å innføre mer kroppsøving, de ønsker at barn skal få muligheten til å få morsmålsopplæring og de vil at alle barn som ønsker leksehjelp, skal få det. FRP, på den andre siden, ønsker at det skal bli innført skolemåltider, og at unger skal begynne med karakterer helt fra 5. klasse. Det virker som om Arbeiderpartiet er litt mer varsomme og tenker mer på framtida og de neste generasjonene enn FRP. FRP har på den andre siden planer om å ta ut mye mer penger fra oljefondet og bruke det til eldreomsorg, skoler, veiutbedring osv. Samtidig kommer de med lovnader om billigere bensin og lavere skatt. Ser man nøye på det forstår man at mye av disse oljepengene er ment å dekke over de manglende inntektene her. Når det gjelder skatting, er det en solid forskjell på AP og FrP. Blant milliardærene i Norge, er det nok flere tilhengere av FrP enn AP, siden FRP vil ha lavere skatt for de med formue. AP er heller for at de rike skal betale mer, for å kunne ”gi” mer penger til de ”fattige”. En slags ”ta fra de rike og gi til de fattige”-ideologi. Med AP i regjering, vil det dermed sannsynligvis bli mindre forskjeller på fattig og rik enn med Frp ved roret.